Romeriksåsene har alltid vært beriket med snø, men snøen som ligger over terrenget i flere måneder er en enorm oppsamler av surt nedfall. Når denne snøen smelter og renner ned i de små gytebekkene og elvene våre blir ørretrogna forgiftet og dør. Smeltevannet om våren blir liggende oppå isen som øverste vannsjikt på sjøer og tjern , dette flomvannet vil da renne inn i eksisterende bekker. 

Peder Galten hadde gått å grublet på dette en tid og utarbeidet et forslag til gytebekk mellom Vestre Buvaten og Tjerntjernet. Avstanden mellom vannene er ca. 200 m og en høydeforskjell på 14 m. Midt mellom vannene går det en skogsbilsvei. Ved å plassere en stor kum/kalkkum på utsiden av veien og legge et rør fra ca. 2 m dyp i Vestre Buvaten og ned i kummen, vil man unngå vårens overflatevann. Røret vil da virke som en hevert. Kummen ble plassert slik at det skulle være lett og fylle kalk i den. Fra kummen og ned i Tjerntjernet er det drøye 100 m og her er da selve gytebekken som vil være skånet fra det sure overflatevannet om våren.

Forslaget ble sendt ABU-Garcia med søknad om pengestøtte. Vi ble overrasket og stolte over å være en av 5 foreninger på landsbasis som ble tildelt midler fra ABU-Garciafondet i 89, til utbygging av gytebekken. Daværende formann i HJFF Harald Langerud fikk æren og reise til Oslo og mottok sjekken på 30 000,- kroner. Sjekken ble overlevert av Fylkesmann Oddvar Nordli, og anleggsarbeidet startet omgående.